søndag 27. juni 2010

Det er ingen skam å bare gå tur

De færreste bor i dag slik at de bare kan åpne døra og sende dyret ut på egne poter. Hensikten med hundeholdet kan være så mangt. Det er ikke noe problem å fylle alle ledige hull i tidsskjemaet med trening og forberedelser til eksteriørutstillinger, lydighet, agility, flyball, avl og oppdrett, trekk, kløv, spor og andre brukshundøvelser. Du kan delta på treff og kurs og seminarer og ta hundefaglig utdanning til du blir blå i ansiktet. Men før du kommer til noe av dette må altså bikkja luftes, og disse lufteturene er viktigere enn du tror.

I seg selv er jo ikke turbehovet så vanskelig å stille. De fleste jeg har presentert berner for sier at de først og fremst skal ha en famiiehund og turkamerat. Som kjent er berner sennenhunden generelt sett ikke en krevende rase når det gjelder arbeidoppgaver eller mosjon. Selvfølgelig er det forskjell på bikkjer som det er på folk, men jeg har altså tilgode å se en berner som blir stressa av ledige stunder. Jeg pleier å svare de som spør om mosjonsbehovet at en berner blir du hva du selv er. Er du sofamenneske, får du sofahund. Men er du fjellgeit, følger den deg gladelig hvor som helst og når som helst. Men bakom ligger det en skjult forventning om at man skal gjøre noe mer med det når man først har en hund i huset.

Mange har en slags dårlig samvittighet fordi de ’bare’ går tur med hunden. Det er det liten grunn til. Mitt hundehold er først og fremst sosialt betinget; Jeg liker å ha hund. Dessuten hjelper det til å få meg opp og ut. I tillegg er en hund, og i særdeleshet en berner, kontakt-skapende. Det er ingen tvil om at dette er vesentlig de dagen hvor dørstokkmila er urimelig drøy. Men jeg kan altså ikke henge med på alle slags aktiviteter som finnes innenfor hundesporten. Det bli en utstilling eller to i året mest for å treffe gamle kjente, og så er det noen fellesturer i ny og ne. Men vi er ikke der når den lokale hundeklubben har trening hver mandagskveld. Både Bamse og jeg synes det blir for mye stress og mas. Da går vi oss heller en god tur.

Å gå tur med hunden er sterkt undervurdert. For det er ikke bare rusling vi bedriver. Det er trening, kommunikasjon og læring både for meg og den firbeinte. Vi bygger flokkfølelse. Forskjellen mellom våre turer og andres kurs er at vi tar det litt saktere og lar trenings-situasjonene komme til oss heller enn å få dem arrangert. På våre turer møter vi folk, syklister, biltrafikk, hunder og andre dyr. Vi trener lineføring på fortauet, og fri ved fot og innkalling i skogen. Fotografering er en ypperlig anledning til å bruke avstandskommandoer. Det er fascinerende å se hvordan hunden etterhvert lærer seg å lese terrenget og gjøre veivalg. Det er ingen tvil om at han bruker nesa til å orientere seg selv om vi aldri har ’trent’ på spor. Poengene for utførte øvelser deler vi ut selv, og belønningen er at samarbeidet mellom hund og menneske blir bedre og bedre samtidig som vi høster unike opplevelser.

Det største problemet i hverdagshundeholdet er kjedsommeligheten. Når du har gått langs de samme veiene, sett og hørt de samme inntrykkene blir autopiloten påtrengende. Da er det ikke noe gøy lenger. For å motvirke det benytter vi oss ubeskjedent av alle muligheter. Vi henger oss på når turlaget drar avgårde. Vi går turorientering og tar innkjøpene med hjem i pulk, vogn eller kløv. Det er bare fantasien som setter grenser.

God tur!


Denne posten ble opprinnelig skrevet for Berner'n, medlemsblad for Norsk berner sennenhundklubb, og sto på trykk i nr. 2 - 2010.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar